Ha Long

Etterhvert som jeg narmer meg kysten, ligger det mer og mer sand i veien, uten at det ser ut til at noen har tenkt a gjore noe med det. Siden kjenner jeg ogsa lukten av havet pa sykkelen, for forste gang siden Riga for halvannet ar siden. Bukta Ha Long star pa Unescos liste over den Menneskelige Arv, men det gjor neppe byen Ha Long. Ingen steder er sa forlatt som en badeby kan bli utenfor sesongen - heller ikke her ligger folk pa stranda i november. Tietasjes hoteller skuer morklagte utover havet. Det blinker i neonlys fra et folketomt tivoli nede ved stranda. Og det jamres en sjelden gang i mikrofonen pa et utendors karaokescene. "Hvordan liker du Ha Long by?", spor Tiep, som har kommet etter med bussen. "Tja, OK". Det har sjelden lont seg a snakke nedlatende om stedene jeg har besokt. "Jeg liker ikke dette stedet", sier Tiep. "Hotellene er stygge, alle prover a svindle og jentene har AIDS". Hun stopper en sykkeldrosje og tar meg rundt odden til en sund. "Der, pa den andre siden, der er det fint". "Og jentene har ikke AIDS?". "Nei, der er du trygg".

Tiep har bygd et hus pa den andre siden av sundet. "Det skal bli et fem etasjes hotell", forteller hun stolt, men ikke stoltere enn at det er meg som ma foresla at vi tar ferga over sundet for a ta en titt pa byggeplassen. Jan hadde fortalt meg at pa grunn av pengemangel sto prosjektet stille, men her er et titalls personer er opptatt med a pusse, vaske og henge opp gardinstenger. Og detaljene - utskarne rekkverkstolper, marmorstein pa gulvet og falsettslipte glassruter - tyder pa alt annet enn et byggeprosjekt som sliter med a komme i land okonomisk. Bygningen ligger fint til, helt nede ved vannet. Men det er noe som ikke stemmer. Som byggherre blir Tiep mott med hoflig likegyldighet, helt fritt for smisk. Tiep diskuterer ingen tekniske losninger med paret som presenteres som byggeledere. Og ikke minst: en person som investerer hundre og femti tusen dollar i et byggeprosjekt, skal ikke ha problemer med a finne byggeplassen. Antagelig er det ikke Tiep som lenger eier det, selv om hun pastar sa. Men jeg konfronterer henne ikke med det - jeg har ingen rettmessig krav pa a vite sannheten. Isteden drar vi pa battur.

Vi er naturligvis ikke de forste som segler ut fra Vietnam. I Hanoi traff jeg ei jente som het Chi. Hun sa vietnamesisk ut, men er fodt og oppvokst i Norge. Det vil si, hun sa ikke helt vietnamesisk ut. Hun var noe hoyere enn vietnamesere flest, haret hennes var flettet i mange sma fletter og hun hadde tatoert en drage fra ryggraden til skulderen. Sammen med en gruppe norske og svenske studenter har hun studert tre maneder i en by ved kysten sorpa. "En gjeng nedi Hoi An trua meg. Dem trodde jeg var av type prostituert som liksom odela businessen dems. Sa fikk jeg beskjed av ambassaden om a pelle meg opp hit". Til Hanoi. En uke for de andre studentene. Hun er ikke den forste vietnameseren som matte romme. I arene etter den amerikanske krigen, tok tre millioner vietnamesere seg til kysten, og provde lykken i overfylte bater ute i Sor-Kinahavet, eller Osthavet, som det heter i Vietnam. Etter at Saigon falt i 1975, ble kommunisme innfort enten man ville det eller ei. Og noen hadde altsa sa liten tro pa det klasselose samfunnet at de foretrakk heller havet. Sytten tusen av dem havnet etterhvert i Norge. Ingen onsker a vare flyktning, og nar tredve ar er gatt, sa er man da heller ikke det - bortsett fra kanskje i Europa. "Vi snakker vietnamesisk hjemme", noyde Chi seg med a forklare. Chi skriver for Oslo-avisen "Utrop", og spor meg senere om hun kan nevne meg i en artikkel. Selvfolgelig svarer jeg "ja" - jeg trener jo ikke kickboksing. Det gjor hun.

Skuffelsen star a lese i ansiktene til mannskapet pa den turistiske varianten av junke - det blir bare to passasjerer og en sykkel med i dag. Deres eneste trost er at den ene av dem spiser for mer enn hva turen koster. Selv gjennom tett dis og grupper av kinesiske turister, ser jeg at dette er en flott skjargard. Tusner av oyer skyter hoyt opp fra det blagronne havet. Junken slipper oss i land pa den storste oya og vi sykler over til en fiskerlandsby pa sorsiden, hvor vi tilbringer noen slappe dager. "Hvorfor bygde du ikke hotellet ditt her isteden?", spor jeg. "Jeg visste ikke hvor fint det er her". Og hun har rett. Det er fint her.